Sykehjem og verdighet - når døden er nær...


Hva må til for at våre eldre skal få den verdigheten de fortjener? 

Det er 2017! Men man skulle ikke tro vi var kommet hit i det hele tatt...

De eldre - disse flotte menneskene som vi kan takke for vår egen fortid, men også for vår fremtid. De som har bygget opp landet vårt slik at vi skal kunne bygge det opp enda mer for kommende generasjoner. 

De fortjener så innmari mye mer!

Min historie om sykehjem og behandling av en døende er sann, dessverre! Jeg skal la være å offentliggjøre sykehjemmet, selv om det kanskje var det jeg burde ha gjort. Det gagner dessverre ingen om jeg gjør det!

Det som er viktig å understreke er likevel at det ikke dreier seg om et sykehjem her i kommunen jeg bor eller den kommunen jeg kommer fra.

Men pasienten dette gjelder fortjener at historien kommer ut! Selv om hun er død, så vet jeg i hjertet mitt at hennes mann hadde et sterkt ønske om å få ut denne historien. Jeg vet det fordi jeg snakket med han om det. Jeg bisto han med å skrive en klage...

Han mista kona si og de ga henne på ingen måte en verdig avslutning! De gjorde ikke det de burde eller skulle gjort den dagen. Ikke dagene i forkant heller! De varslet ikke hennes nærmeste om at hun var "terminal", som på fagspråket betyr at man er døende. 

De ga henne smerteplaster, som inneholder morfin. De satte det på, uten å sjekke med de nærmeste om pasienten i det hele tatt var vant til å ta medisiner! Hun hadde derimot aldri tatt noe særlig av smertestillende medisiner. 

De ga henne et smerteplaster som var for sterkt. Hun fremsto som neddopet for sin mann og de andre som var nærmest. De fikk ikke kontakt med henne i det hele tatt omtrent, dette var dagen før hun døde. Hun snøvlet og pratet uklart, sovnet hele tiden og var fjern. 

Dagen hun døde kom brått. Hun hadde sin svigerdatter og sitt barnebarn hos seg. Hennes mann og sønn hadde tatt en tur ut av sykehjemmet, mannen trengte det. Han bodde jo også der. Men han ville så gjerne hjem en tur, til deres felles hjem gjennom over 40 år.

Ingen visste at hun skulle dø. "Da hadde jeg ikke dratt", sa mannen hennes etterpå. "Jeg ville selvsagt vært der hos henne, om jeg bare hadde visst". Han gråt. "Det var vondt at jeg ikke var der". Jeg skjønner han og følelsene hans godt. Hvem gjør ikke det?

Svigerdatteren satt der sammen med sin datter. Hun tenkte tanken når hun kom inn i rommet og så sin kjære svigermor; "dette vil nok ikke vare til over helgen"...hun så det. Men som hun sa til seg selv, de sier jo ifra når det nærmer seg. Ingen hadde sagt at det var nettopp det det gjorde! Ingen.

De hadde ikke tenkt at barnet skulle se sin egen farmor dø...ikke slik, ikke på denne måten. De ville egentlig skåne henne for den opplevelsen.



Det hadde vært en dårlig dag for damen og de på sykehjemmet. Mye hadde skjedd, uhell som krevde vasking og sengeskift. Problemet var at det visstnok tok flere timer! Ektemannen hadde begynt å vaske henne selv, han orket ikke la henne ligge slik.

Hun ble vasket, til slutt, når de kom inn og så at han hadde begynt. Han hadde blitt sinna og sagt fra at NÅ fikk de komme.

De hadde ikke tatt på henne sykehjemsskjorta skikkelig engang etterpå. Den var på, men kun på den ene armen. Akkurat som om de bare hadde slengt skjorta bort til henne! 

De hadde satt frem et glass vann med sugerør til henne. Det var plassert på nattbordet som sto litt bakenfor senga!

Det var selvsagt helt umulig å få tak i, for ei som var sengeliggende og ikke kunne strekke seg! 

Hun var tørst og hun gråt til sine nærmeste. Hun drakk et glass brus som de serverte henne og sa: "åh, det var godt". 

Hun ville ikke at de skulle be noen av de ansatte på sykehjemmet om hjelp. Hun sa; "ikke be de komme, de er så sinte". 

Det er ingen som fortjener å føle at de ikke kan be om hjelp når de trenger det i dagens samfunn. Men her lå hun altså på sin aller siste dag og hun var redd for at de som skulle hjelpe henne skulle bli sinte! 

Det er ingen verdighet i det. Hjertet gråter, tenk for en følelse å ha den siste timen og minuttene man har igjen! 

Hun døde, sovnet stille inn, mens svigerdatteren og barnebarnet satt der. Hun hadde heldigvis to av de som elsket henne mest nær seg. Jeg håper hun følte den kjærligheten fra dem mye bedre og sterkere enn noe annet de siste minuttene.

Det ble stille...men rolig, fredelig og underlig. 

De kom inn for å sjekke om hun bare sov, først en, så to, også nr. tre.... Men hun var borte. Ikke lenger plaget og ikke lenger redd.

Det måtte altså tre forskjellige til for å bekrefte at damen var død...

Ingen av de som jobba der kom inn for å lukke øynene hennes eller kle på henne skjorta skikkelig, ingen kom og tilbød at de kunne tenne lys eller rydde litt. Gjøre det litt minneverdig. Det finnes da rutiner på slikt?

Det hadde vært bedre om det ble lagt på en duk og tent et lys som en siste hilsen inne på rommet hun lå. Det hadde vært så mye mer respektfullt om de hadde fått på henne skjorta skikkelig. 

De nærmeste samlet seg der så snart ektemannen og sønnen hennes kom. Svigerdatteren hadde selvsagt ringt etter dem umiddelbart. 

De fikk vite at legen måtte komme for å bekrefte dødsfallet. De ventet i flere timer på denne legen som ikke kom...til slutt sa en av de ansatte der at legen ikke ville komme på en god stund. "Damen er jo død, så da blir ikke hun prioritert"....

Historien er vond, den er sår og den er sann. Jeg lovte denne snille mannen at jeg skulle få den ut og nå er tiden inne for akkurat det. "Ikke la de glemme", sa han.

Han ville ønsket det, han ville sagt at han syntes det er bra og han ville gitt meg en av sine gode klemmer.

Så, dette er til minne om de to, konen og mannen som begge fortjente så utrolig mye mer! 

♡ Jeg minnes dem begge to med både respekt og kjærlighet. ♡
 

 

~Anne Lise ~


#eldre #døende #terminal #sykehjem #pleie #omsorg #kjærlighet #respekt #døden #sannheten #sannhet #verdighet #kreftsyk #kreft #død #uverdig #savn #dødssyk #pleiehjem #loverogregler #manglenderutiner #brystkreft #spredning

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anne Lise

Anne Lise

42, Hitra

Jeg er opprinnelig fra Hitra i Sør-Trøndelag, men flyttet til Fet her på Østlandet for 13 år siden. Her bor jeg sammen med min kjære samboer og vår flotte datter. Jeg har passert 40 og synes at tanker og meninger om livet eller andre ting kan være verdt å få skrevet ned noen ganger. Livets skole er også en skole. E-post: alhj@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits